ELVA VAR POPULÆR

Nedenfor gården på Lensberg gikk Aulielva eller Auliævla som mange små kalte den. Dette var et yndet sted å leke. Om sommeren kunne vi skli ned elvebredden som var av glatt leire. Vannet var ikke akkurat rent, og det var heller ikke vi etter å ha lekt en stund.

En sommer lagde Odd en kano som besto av to plankesider som ble bøyd mot hverandre i hver ende og tversgående planker som fungerte som bunnen på kanoen. Odd var svært flink til å forme og tenke ut løsninger, men vi måtte sitte svært rolig hvis vi skulle unngå å velte med denne konstruksjonen.

Uansett – vi hadde mye moro med kanoen hans.

MINE IDRETTER

Det var i denne tiden jeg prøvde meg på mye av det meste. Far mente at det var viktigere at jeg prøvde mange forskjellige aktiviteter enn at jeg ble god i en enkel.

Derfor ble det poenghopping på ski i Frodekollen og poengskøyteløping på Stadion i Tønsberg samt 4H og turn og danseskolen.

Jeg var svært opptatt av jenter, så danseskolen passet meg bra. Det var nok mor som sørget for at jeg i flere år danset hos Gerd Bøe og Frida Strøms Danseskole i Tønsberg. Jeg hadde fast dansepartner og likte meg svært godt selv om jeg alltid måtte spørre henne om hvilken dans vi skulle danse.

KAMERATENE PÅ SEM

Mens vi bodde på Lensberg ble jeg kjent med dem som ble mine ungdomskamerater. Odd bodde nærmest, Håkon litt nærmere Semsbyen og Tore i Semsbyen. I tillegg var vi en del sammen med Svein Jacob, men han fikk kjæreste veldig tidlig og hadde en del å gjøre på gården hjemme - mer enn vi andre hadde.

Noen år før vi ble interessert i jenter, hadde vi store ambisjoner om å blir langrennsløpere. Vi trente høst og vinter i låven hos Svein Jacob uten at det kom snø, så vi la til slutt disse ambisjonene i skuffen og glemte dem.

OM 4H

4H var en aktivitet der nesten bare unger fra gårdsbrukene deltok. De fire H’ene står for hode, hjerte, helse og hender.

I det mest aktive året mitt, leide jeg jord der jeg dyrket purre. Jeg plantet, gjødslet og vannet etter alle kunstens regler. Førte log og regnskaper, og da høsten kom, tok jeg opp purren og jordslo dem i kjelleren under vognskjulet. Jeg bar sand i bøtter ned i kjelleren og la purrene i sanden uten at de kom nær hverandre. Da vi nærmet oss jul, tok jeg dem opp og far kjørte dem inn til Gartnerhallen. Siden det var så sent på året, var prisene meget gode. Jeg mener å huske at det var far som kom på ideen om å jordslå purren. Jeg fikk betalingen og betalte mine regninger. Overskuddet ble meget bra.

TURN VAR OBLIGATORISK

Mens vi bodde på Lensberg kunne vi velge mellom flere ungdomsaktiviteter. Turn var obligatorisk, og turnåret endte alltid med Det Østlandske Barneturnstevne i mai eller juni. Jeg husker at vi var i Sandefjord, Tønsberg og Holmestrand.

Det året vi skulle til Holmestrand, ble alle turnerne fraktet med tog som startet i Larvik der Larvik-turnerne kom på. Neste stopp var i Sandefjord der Sandefjord-turnene kom på, og slik fortsatte toget til Sem der vi kom på og til sist Tønsberg der Tønsberg-turnerne kom på.

På Holmestrand jernbanestasjon var det oppstilling og avmarsj til idrettsbanen på toppen av fjellet over byen. Veien opp til idrettsbanen var ganske lang, men det var dette vi hadde sett frem til hele vinteren og marsjen gikk som en lek mens vi sang ”Singelingeling her kommer vi, Sem IF det er vi og det vi, frem frem fremad med sang, kom og bli med alle mann”.

På idrettsbanen var det felles turnoppvisning, pyramider og oppvisning av de beste turnene. Deretter var det utdeling av ”Gullmerke med krans” til dem som hadde vært med på syv barneturnstevner. Jeg gikk i syvende klasse eller første real da jeg svært stolt mottok min Gull med krans.

OM KINO, KREMMERINSTINKT OG IDRETT

Kinolokalene på Seheim var som bygdelokaler flest. Helt foran var scenen, og der var lerretet spent opp. På gulvet nedenfor var det benkerader der vi satt. ”Bakern” og ”Hille” drev business. De hadde med seg Donald Duck og andre serieblader som de leide ut i pausen. Alle filmene kom i minst to ruller og når den ene rullen var sett, måtte den spoles tilbake, før vi kunne se den neste.

”Bakern” som het Erik Sæther og ”Hille” som het Harald Hille, hadde et utpreget kremmerinstinkt. Som voksen ble ”Bakern” storprodusent av brød og pizza og ”Hille” ble pølseselger på messer med egen pølsebuss. Han var også noen år til sjøs, og jeg traff ham igjen i Syd-Afrika, men det var før han ble pølseselger.

”Bakern” var veldig rask og god til å løpe seksti meter. Han ble så vidt jeg husker også kretsmester på skøyter. Jeg konkurrerte en gang med ham i et skolemesterskap selv om jeg var ett år eldre. Han vant med to tiendedels sekunder, men gymnastikklæreren sa at det var fordi han hadde piggsko. Det var da jeg ble plukket ut til å sparke fotball siden jeg var så rask, men denne karrieren ble avsluttet etter omtrent fem minutter. ”Maken til manglende fotballforståelse, har jeg ikke sett”, sa læreren.

PÅ ET GÅRDSBRUK MÅ DE FLESTE TA ANSVAR

På Lensberg som var et gårdsbruk av den gamle typen var det naturlig at de fleste tok sin del av arbeidet når de fikk beskjed om det. Gården var full av dyr – kuer, griser, hester og høner, så det var alltid noe å gjøre. På den annen side fikk vi boltre oss nesten som vi ville – på låven, i fjøset, i vognskjulet og grisehuset. Det siste var spesielt morsomt når en av purkene hadde fått unger som var veldig små og lå inntil mora og under den røde varmelampa.

Vi bodde i bryggerhuset som inneholdt en leilighet med kjøkken, stue som var delt i to og ett soverom der mor og far hadde dobbeltseng og min lillebror, Roar, og jeg hadde seng i to etasjer. Roar lå nederst siden han var den minste, mens jeg lå i overkøya.

Vår familie hadde ansvaret for fjøsstellet hver tredje søndag om sommeren og hver annen søndag om vinteren eller omvendt, og det var ikke alltid veldig morsomt å stå opp når far vekket meg klokken fem om morgenen om vinteren for å gå i fjøset. Jeg husker at vintrene var svært kalde, og når jeg kom ut og skulle gå ned til fjøset, knitret det når snøen ble presset sammen under støvlene mine.

Jeg har aldri likt kulde, så det var godt å komme inn til kuene. De rautet velkommen til oss, og far klargjorde melkemaskinene, mens jeg begynte å skyfle møkka ned i møkkarennene og derfra ned i hullet til gjødselkjeller’n. Deretter var det å strø med sagflis, og så kunne melkinga ta til.

Mens melkemaskinene pumpet melka ut av jurene, begynte vi foringa. Vi hentet silo som var ganske tungt å få opp i trillebåra og på toppen skulle kuene ha kraftfôr som hadde melkonsistens. Etter hvert som melkebøttene ble fulle, måtte melka siles gjennom et papirfilter før vi kunne helle den opp i melkespannene som senere på dagen ble hentet av melkebilen.

Og endelig etter et par tre timers jobb, forlot vi de tilfredse kuene og det varme fjøset, og gikk hjem til frokost. Jeg fikk en krone for denne jobben. Pengene sparte jeg som regel. En gang i blant gikk jeg på kino, for vi hadde kino på bygdelokalet på Sem. Der kostet en kinobillett syttifem øre, så lønnen for fjøsstellet var ganske god for en gutt på tolv tretten år.

I morgen forteller jeg om kremmerne på kino, kremmere og idrett.

DA LASTEBILEN DUNDRET INN I LÅVEVEGGEN

På et gårdsbruk blir vi ofte satt til voksne jobber tross lav alder. En dag fikk jeg beskjed om å flytte lastebilen som var halvstor, og siden jeg også var halvstor mente vel Johan at vi passet til hverandre. Når jeg satt bak rattet på lastebilen så jeg rett inn i dashbordet mellom eikene på rattet, så for å kunne se gjennom frontruta måtte jeg stå på gulvet.

Har du noen gang prøvd å kjøre lastebil uten å sitte på setet?

Jeg holdt meg fast i rattet for å kunne se ut, og da kunne jeg samtidig nå fram til pedalene, men armene ble raskt slitne og dermed gikk det galt. Låveveggen fikk svi, og Johan måtte skifte flere bordinger i låveveggen.

DA ROAR HOLDT PÅ BLI TRAMPET NED AV KUENE

På Lensberg hos Johan og Gunhild fikk vi mye ansvar. Blant annet fikk vi en høst ansvaret for å føre kuene fra sommerfjøset og til fjøset på gården. Jeg er ikke helt sikker på at vi var dette ansvaret helt bevisst.

Mor forteller at hun en høstdag hørte kuene kom trampende – uvanlig fort. Hun gikk ut på tunet og så en liten krabat komme løpende med tunga hengende ut av munnen som et slips. Beina gikk som trommestikker og rett bak ham kom en flokk kuer løpende. Bak kuene kom en kamerat og jeg og jaget på kuene. Mor forteller at hun ble skrekkslagen av dette synet.

Roar nådde frem til tunet der han kunne kaste seg til side, mens kuene dundret forbi.
Jeg kan ikke huske dette, og heller ikke at jeg fikk gjennomgå etterpå, men kanskje det er slik at vi blokkerer ut opplevelser som vi opplever som vanskelig å tenke på.

MIN LILLEBROR KJØRER TRILLEBÅR

Før vi flyttet fra Nøtterøy fikk jeg en bror som ble døpt Roar. Jeg var seks år da han ble født. Det var stas å få en bror - de fleste hadde jo det – en eller flere brødre. Da vi kom til Brendsrød var han ett år og etter hvert ble han en aktiv krabat - mye mer aktiv enn meg. Tidlig mente han at det som den gangen het Sørlandske Hovedvei var hans lekeplass.

En dag hørte mor gjentagne tutelyder fra veien som lå nedenfor huset. Hun gikk til vinduet for å se hva som forårsaket tutingen, og der fikk hun se en liten pjokk på et par år som gikk midt i veien med sin lille leketrillebår. Bak ham kom en trailer sakte sigende med høye tutelyder uten at den lille pjokken ble særlig affisert av den.

Mor fikk fart på seg, løp ned bakken, grep tak i pjokken og hilste til sjåføren. Sjåføren var nok av den godmodige sorten og sa at dette ikke var noe å ta på vei for, siden pjokken følte at han mestret situasjonen. ”Det er mye verre”, sa sjåføren, ”når ungene flyr hit og dit som vettskremte høns”.

VI FLYTTER TIL ELLEFSEN SOM TOK INNERSVINGEN PÅ RYKTEMAKEREN

I 1954 fortalte mor og far at vi skulle flytte.

Mormor og morfar hadde startet utstyrsforretning i Sandefjord. Fra før hadde onkel Arne og tante Lorry en tilsvarende forretning i Tønsberg samtidig som onkel Arne var selger for en grossist i samme bransje, og tante Lillian og onkel Bjarne hadde utstyrsforretning i Holmestrand, så selv om mormor og morfar ikke hadde erfaring med denne typen forretning fra før, hadde de flere veiledere. I tillegg hadde de greit med penger, så butikklokaler ble anskaffet og hus i Sandefjord kjøpt.

Onkel Arne og tante Edit hadde kjøpt gården på Nøtterøy for å starte med billakkering og ville ha hele huset, så vi måtte flytte. Vi fikk leie leilighet i annen etasje hos Ellefsen på Brendsrød i Sem nær grensen til Stokke.

Ellefsen var hvalfanger og fru Ellefsen var hjemmeværende. Han var høy og mager, mens hun var mindre og mer voluminøs. De hadde to døtre og en sønn. Jeg var litt småforelsket i May Liss, den yngste datteren, selv om hun var eldre enn mine åtte år.

Når Ellefsen kom hjem etter endt hvalfangstsesong hadde han med bananstokker og godteri, og jeg fikk smake av denne fantastiske smaksrikdommen.

I nabolaget hadde vi en dame som var en mester i å sladre om ting og tang. Få dager etter at Ellefsen hadde kommet hjem, kom hun forbi, og fortalte ham: ”Du skulle vite hva folk sier om deg når du er ute på feltet, Ellefsen?” Ellefsen spør ikke om hva folk sa, men svarte damen: ”Takk for informasjonen, fru Eriksen, det er godt å vite at folk ikke har glemt meg helt. Det hadde vært ille om ingen hadde snakket om meg. Da hadde jeg vært lei meg.”

Jeg husker ikke hvem som fortalte meg om denne samtalen, men jeg husker at jeg tenkte at Ellefsen var en smart mann.

DET ER IKKE BARE ENKELT Å KJØRE MOTORSYKKEL

Vi er i 1950 og far har søkt om kjøpetillatelse for bil. Han jobber som melkekontrollør for meieriet og svinekontroll for slakteriet samt regnskapsfører for gårdbrukere. Klientene er for det meste på den andre siden av Tønsberg, men selv om han har langt å reise, er det er ikke lett å få denne kjøpetillatelsen. Det hadde vært lettere hvis han hadde akseptert Volkswagen, men fars familie hadde hatt det vanskelig under krigen, så han ville ikke vite av noe som var tysk.

Motorsykkel var enklere å få tak i, så han bruker denne hele året - men en dag går det galt. Bussen foran stopper, men det gjør ikke han. Dermed blir han liggende noen måneder, først på sykehuset og deretter hjemme.

Min fetter, Jarle kommer en dag på besøk. Han er noen år eldre enn meg og veldig interessert i hvordan hans onkel har ødelagt seg, og far forteller: ”Du skjønner, Jarle, at bussen stoppet for fort for meg, så da jeg så at dette ikke ville gå bra, tok jeg skikkelig tak i styret og løftet forhjulet slik at jeg kunne kjøre gjennom bakvinduet på bussen”. Jarle ser på far med store øyne, og far fortsetter: ”Det gikk greit å komme gjennom vinduet. Det gikk i stykker og folk satt rolig i setene sine og det var heller ingen i midtgangen i bussen, så jeg kjørte gjennom hele bussen”. Jarles øyne blir større og munnen åpner seg: ”Men hvorfor ødela du deg da, onkel”. Far forteller videre: ”Jo, du skjønner, Jarle, bremsene på motorsykkelen ble ødelagt da jeg kjørte gjennom bakruta, så da jeg skjønte at jeg ikke fikk stoppet den inne i bussen, ga jeg gass slik at jeg kunne sprenge frontruta og komme ut der, og det var når jeg traff veien foran bussen at det gikk galt”. Jarle bare måper: ”Du er gæern du onkel”.

Dette er historien omtrent slik mor fortalte meg den.

Neste gang får du høre om da Ellefsen tok innersvingen på ryktemakeren.

LINDHOLMEN – ET ØYPARADIS?

Lindholmen er ei øy utenfor Årøsund på Nøtterøy. Onkel Kristian og tante Erna hadde snekke som lå ved Årøsund, og hver sommer lå de i telt på Lindholmen – de to og Jon Eddy og Ole Robert.

Det var grev Wedel Jarlsberg som eide øya, men den var stor og det var plass til mange i flere viker på vestsiden av øya – den siden som vender innover mot Nøtterøy. Der lå også gården til greven der vi hentet vann fra ei pumpe i haven. Fru greven badet naken hver morgen, fortalt Jon Eddy meg. Han hadde lånt kikkerten av faren og sett det med egne øyne.

Jon Eddy og Ole Robert sparket fotball med far og onkel Kristian. Jeg har aldri skjønt meg på det spillet og sto og så på. Mange år senere da jeg gikk på realskolen på Kjelle, ble jeg valgt til fotballaget, fordi jeg var så rask på korte distanser. Det er sant – den lille tykksakken ble etter hvert rask til beins på korte distanser – ikke på de lange. Min innsats på fotballaget ble ikke langvarig. Gymnastikklæreren hadde aldri sett slik fomling med ballen, sa han. Dermed ble jeg sendt ut i ”skauen” med beskjed om å løpe terrengløypa.

Men tilbake til Lindholmen. Min aktive tremenning, Jon Eddy, sparket fotball og seilte A-jolle når det var vind nok til det, mens jeg som vanlig leste. Jeg har alltid vært glad i å lese – alt mulig som kan leses – fra de norske klassikerne til Morgan Kane. Mens vi bodde på Brendsrødtoppen lekte jeg med en noe yngre gutt som likte å bli lest for. Moren til Torfinn – det var det han het – sa senere til min mor at takket være meg, lærte Torfinn å lese. Gjett om jeg var stolt?

Lindholmen ble et sted der jeg slapp den verste plagen med pollenallergi, så jeg har gode minner om denne øya selv om det til tider kunne bli noe kjedelig.

SVØMMEKURSET MED DEN TØFFESTE SVØMMELÆREREN

Jeg gikk på svømmekurs for å lære denne kunsten. Far kunne crawle, og mente at svømming var viktig. Mor kunne ikke crawle, men hun mente også at det var viktig å kunne svømme hun også. Vi bodde den gangen på Sem like ved Brendsrødtoppen i annen etasje hos Ellefsen, og svømmekurset var på Ramberg på Nøtterøy, så jeg måtte sykle seks kilometer inn til Tønsberg, deretter Kaldnesfergen over til Kaldnes på Nøtterøy og derfra ut til Ramberg for å gå på svømmekurs.

Svømmelæreren var en tøffing. Uansett om vannet var kaldt eller det regnet og blåste – like fullt sto han til knes i vann og presset oss til å lære kunsten.

Siste kursdagen skulle alle svømme. ”Vær så god”, sa svømmelæreren. Han sto på det laveste trinnet på stupetårnet og festet et belte rundt hver og en av oss og dyttet oss ut i vannet der det var for dypt til å kunne stå. Jeg visste at jeg ikke kunne svømme, så når han tok på meg beltet, fortalte jeg det til ham. ”For noe tull”, sa han. ”Det er klart du kan svømme”, og så dyttet han. Det viste seg at jeg hadde tatt feil. Jeg kunne svømme og ble veldig glad.

I morgen forteller jeg om Lindholmen – et øyparadis.

ULVETANGEN VAR VERDENS FLOTTESTE STRAND

Somrene var alltid solrike da jeg var liten, og vi syklet til Ulvetangen – det vil si mor syklet og jeg satt på. Hjemmefra måtte vi forbi Finn i Volden som var nærbutikken. Han hadde Donald Duck og kandissukker. Jon Eddy fikk ofte penger til bruspulver, men far likte ikke at jeg spiste søtt, så jeg fikk kandissukker som var mer naturlig, mente far.

Veien fra Finn i Volden var oppover og nedover og forbi Betania som lå i en sving. Der gikk vi på søndagsskolen. Jeg husker ikke så mye derfra, men premien var rød stjerne og noen ganger gullstjerne i en liten bok som vi ble utstyrt med av søndagsskolelæreren. Det vi lærte på søndagsskolen fikk liksom ikke skikkelig feste hos meg. Særlig hvem som var viktigst – Gud eller Jesus.

Fra Betania gikk veien litt nedover og så oppover mot Bergankrysset. Det var hovedveien utover mot Torød der tante Ella og onkel Helge bodde. Sissel Gro som var min kusine bodde også der. Hun var like gammel som meg og veldig pen. Hun danset ballett og kunne svømme før hun var fem år gammel. Jeg lærte ikke denne kunsten før jeg gikk på svømmekurs på Ramberg. Jeg var litt forelsket i Sissel, men da jeg fortalte dette til Jon Eddy, sa han at dette ikke gikk an, fordi hun var kusinen min. ”Da blir ungene dine litt rare”, sa Jon Eddy. Han visste sånt, fordi han var ett år eldre enn meg, og visdom kommer med årene, fortalte han.

Fra Bergankrysset gikk veien nedover mot vannet og Ulvetangen som var verdens flotteste strand. Der fikk vi mat og saft, og måtte vente en time før vi kunne bade. Det var ikke bra å bade sånn like etter at vi hadde spist, sa de voksne.

Etter en stund begynte det alltid å regne slik at vi måtte gjemme oss under noen trær for å ikke bli våte, men så kom solen igjen. Noen ganger lynte og tordnet det, mens andre ganger regnet det mens det fortsatt var sol. Det gjorde ikke noe, sa Jon Eddy, for av solregn blir vi ikke våte. Dette forsto jeg ikke, for jeg ble våt allikevel.

I morgen forteller jeg om da jeg lært å svømme.

GRASIØS SOM EI KU

Vi gikk på ski på jordet nedenfor huset. Derfra skrånet jordet ned mot bekken som frøs til om vinteren, og da behøvde ingen å være redde for at vi skulle havne i vannet.

Jeg var som jeg tidligere har fortalt, ganske rund, og mor sa ofte at jeg var grasiøs som ei ku. Jeg syntes ikke kuer var så grasiøse, så jeg skjønte ikke hva hun mente med det komplimentet. Dessuten likte jeg kuene. De var varme og med myk pels, så de var gode å lene seg til når det var kaldt ute.

På den tiden var snøen alltid tørr, og det var mye snø da jeg var liten. Når jeg falt var det ganske vanskelig å få stablet seg på beina igjen. Stavene bare gikk rett gjennom snøen og helt ned til bakken under, og det var helt umulig å bruke armene, for de var ikke lange nok. Da bare druknet hodet og overkroppen i snøen slik at hodet forsvant ned i snøen, mens beina med skiene på, sparket rundt i løse lufta.

En slik dag da jeg strevde som verst med å komme meg opp etter å ha falt, begynte jeg å gråte i min oppgitthet – helt til mor kom i vinduet og ropte til meg at jeg måtte holde opp med skrikingen.

Mormor hadde stor omtanke for oss ungene, så hun kom i et annet vindu og ropte til mor at hun skulle slutte å kjefte på meg. Morfar som var en rolig mann, ble forstyrret av denne ropingen, så han kom i et tredje vindu og ropte til mormor at hun skulle slutte å blande seg opp i oppdragelsen av meg. Da sluttet jeg å gråte, for det var jo mye mer interessant å følge med på det de tre voksne holdt på med, enn å streve med å komme opp av snøen.

Ja, det var liv i huset på Solli.

I morgen vil jeg fortelle om Ulvetangen som var verdens flotteste strand.

JON EDDY VAR FLINK TIL Å SLOSS

Når jeg ser på bilder av meg som liten, ser jeg en liten tykksakk med armene rett ned, ganske snilt ansikt og det jeg kaller et fredelig barn. Jon Eddy så ikke slik ut. Han var mindre og med et mer lekent ansikt som viser et barn som hadde mye uro i kroppen. Når vi sloss, hvilket nok skjedde ganske ofte, lå jeg på ryggen mens Jon Eddy satt oppå meg. Jeg var noe tregere i bevegelsene, mens Jon Eddy var kjapp og spenstig. Senere ble han jo også forturner i Tønsberg Turn under kaptein Jens Eeg.

Mor har fortalt at morfar kommenterte denne slossingen på sin måte. ”Bare vent”, sa han, ”til Terje får satt seg på ham – da ligger han der”. Morfar var jo ganske stor selv, så han følte kanskje at vi tilhørte den samme korpulente båsen”.

JEG FIKK NY RØD SYKKEL

Jeg fikk sykkel og lærte å sykle i femårsalderen. Den var rød og akkurat passe til en gutt på min størrelse. Med dette fremkomstmiddelet kunne jeg forflytte meg mye raskere tidligere, og det betydde at min bevegelsesradius utvidet seg ganske kraftig.

En dag syklet jeg helt opp til mors eldste søster, tante Svanhild, som sammen med onkel Hans hadde et gårdsbruk på Semstoppen. De hadde to barn, Tor og Venke. Jeg husker ikke så mye av onkel Hans siden han døde så tidlig, men tante Svanhild husker jeg svært godt. Fetter Tor var og er et par år eldre enn meg, og de sa at han var veldig bortskjemt. Jeg husker at han tok bussen inn til Tønsberg hver onsdag for å se på Filmavisen på Tønsberg Kino i Møllergata. Han var ”stor”, han Tor, men ikke så stor som min fetter Jarle som var min yndlingsfetter. Tors søster het Venke og var mye eldre enn Tor, mye eldre. Hun var nesten jevnaldrende med min mor. Venke og mor var litt venninner.

Mor var den yngste av ti søsken og tante Svanhild var den eldste, så det var ikke så rart at Venke og mor var nesten jevnaldrende. Venke ble etter hvert gift med sin Leif som hadde vokst opp i barnehjem og var flaggkvartermester i Den Kongelige Norske Marine. Det var da jeg ble fascinert av Marinen og Sjømilitære Korps i Horten der jeg flere år senere søkte om opptak, men ble forkastet fordi jeg var fargesvak. Nå er nesten hele Semstoppen presentert, men ikke veien dit opp.

Jeg må ha syklet opp til Semstoppen mange ganger siden både veien og husene langs veien sitter som klistret på netthinnen min. Fra Solli, der jeg bodde, syklet jeg ned til Nikolaisen der vår vei møtte veien mellom Borgheim og Bergan. Nikolaisens var et gammelt ektepar som hadde en liten gård – det er alt jeg husker om dem.
Jeg så meg godt for før jeg krysset veien. Det var viktig å se seg for, for det hendte jo at det kom en bil eller buss. En gang i mellom kom fiskebilen, smørbilen eller brødbilen og jeg husker også at det sto parkert en rødrussbil langs veien.
Onkel Helge kjørte bussen. Han var ansatt i rutebilselskapet Øybuss og var gift med tante Ella som var en av mors søstre. De bodde på Torød sammen med mine kusiner Sissel Gro og Rita. Sissel Gro var jevngammel med meg og er det fortsatt. Jeg husker at Sissel var den peneste jenta jeg visste om, og siden vi bodde på gården hos mormor og morfar, var vi mye sammen.

Etter at jeg hadde sett meg godt for og krysset veien, kunne jeg nå sykle på høyre side opp til svingen i bunnen av Semsbakken. Når jeg løftet hodet og så opp på bakketoppen, så jeg våningshuset til tante Svanhild og onkel Hans. Semsbakken var veldig bratt, så bratt at jeg måtte gå av sykkelen midt i bakken og bruke beina. Nesten helt oppe, kunne jeg gå på sykkelen igjen og trå noen få omdreininger med pedalene før jeg kunne krysse veien og svinge inn på gårdstunet.

Det var to dører inn i huset. Den ene gikk til en gang der jeg kunne velge om jeg ville gå opp i annen etasje der det bodde en hyggelig dame eller rett inn i den innerste stua. Den andre døra var plassert på hushjørnet og førte til en liten gang og derfra inn til det store kjøkkenet der tante Svanhild styrte husholdningen.

Jeg drømte mye, og i min drømmeverden så jeg for meg at det ville være fantastisk å sette utfor Semsbakken med sykkelen, svinge fra side til side, se opp i luften og synge la-la-la – alt på en gang. Dette eksperimentet måtte forsøkes, mente jeg.

Jeg vet det gikk bra i begynnelsen; det kan jo hende jeg jukset litt, men jeg hadde lært hjemme at juks var noe fanteri, så det måtte jo opphøre. Nesten nede i svingen i bunnen av Semsbakken gikk det galt. Jeg tror jeg trillet sykkelen hjem til mormor, siden mor var på jobb. Jeg fikk plaster på arm og ben, og dermed var alt ok, trodde alle.

Noen dager senere oppdaget mor at noe var galt med den ene armen. Hun forteller at når hun så på meg rett forfra, holdt jeg venstre armen slik at hun så tommelfingeren, mens jeg holdt den høyre armen slik at hun så håndbaken. Dermed ble det legesjekk og legen konstaterte at armen var brukket og hadde grodd galt igjen.

På et lite rom på sykehuset i Tønsberg fikk jeg en stor oransje nese som ble lagt over nesen og munnen min. Det neste jeg husker er at jeg fikk en flott gips på armen. Ingen av dem jeg lekte med hadde eller hadde hatt gips, så dette var stor stas.

Neste gang får du høre om slossing.

HVIS DU LYVER, FÅR DU PRIKKER I ØYNENE

Jeg gikk på Skjerve skole det første året på skolen. Læreren vår het fru Østby. Jeg tror hun var grei, men hun hadde den merkelige oppfatningen at det var meg som laget uro i rekkene når vi stilte opp før vi skulle gå inn i klasserommet. En av mine skolekamerater het Odd. Han fant raskt ut at når han dyttet meg, kom stemmen til fru Østby høyt og bydende ”Terjeeeee”.

Når jeg så kom hjem og mor spurte meg om hvordan jeg hadde hatt det på skolen, svarte jeg at jeg hadde fått skjenn av fra Østby.
Dette skjedde stort sett hver dag, så mor begynte å spørre om jeg hadde fått skjenn i dag.

Etter hvert begynte jeg å svare at det hadde jeg ikke. Mor skjønte at jeg ikke snakket sant og sa at det ikke var bra å lyve. ”Da får du prikker i øynene, og dem ser jeg”, sa hun, så jeg skjønte at når jeg skulle lyve, måtte jeg holde hendene foran øynene slik at hun ikke så prikkene.

Det gikk mange år før jeg skjønte hvorfor mor alltid skjønte det, når jeg ikke snakket sant.

Neste gang får du høre om min nye røde sykkel og min brukkne arm.

MIN FØRSTE SKOLE - SKJERVE SKOLE

Det var her jeg møtte kravene fra det offisielle Norge første gang. Jeg hadde fått ny dongeribukse med skotskrutete bred oppbrett nederst slik at de nypussede skoene syntes. Mor har alltid vært opptatt av at skoene skulle være pusset blanke. Hun sa alltid at det første jentene så på hos guttene, var skoene. Senere har jeg lært at jentene heller fokuserer på den kjøttfulle delen nedenfor ryggen, men dette siste gjelder vel mer etter puberteten eller enda senere.

Fra før kjente jeg en som gikk i samme klasse. Bjørn het han og han var stor – veldig stor. Når vi sto ved siden av hverandre og jeg så på ham fra siden, så jeg rett inn i skulderen hans. I tillegg var han skikkelig bred.

Bjørns familie hadde gårdsbruk på Bjønnesåsen, så han hadde et godt stykke å gå før han kom til dit jeg bodde, der jeg bodde. Når han kom til oss, plystret han på meg. Dette imponerte meg, fordi denne kunsten har jeg aldri fått tak på. Når jeg hørte plystringen løp jeg ut med mor på slep. Vi skulle fotograferes, og dette bildet finnes ett eller annet sted hos mor. Lysluggen Bjørn, trygg og stor, og lille meg ved siden av ham.

Bjørn og jeg gikk sammen til skolen. For hvert skritt han gikk, måtte jeg ta to. Han gikk bredbent og tungt, mens jeg spratt opp og ned og rundt Bjørn og meg selv.
Neste gang får du høre om løgn og prikker i øynene.

DA TANTE ERNA BØYDE MORAKNIVEN

Tante Erna var sterk og veldig snill. Jon Eddy og Ole Robert var sønnene. Jon Eddy var en ertekrok og Ole Robert var hissig.

En dag står Jon Eddy ved døra til skjulet og erter broren sin som står i vinduet i annen etasje. Ole Robert tar Morakniven sin og kaster den mot Jon Eddy. Han bommer på broren og treffer skjuldøra. Tante Erna hører bråket og løper ut for å skjenne på dem. Hun ser Jon Eddy som prøver å trekke ut kniven som står fast i tredøra. Hun løper mot ham, ser opp mot vinduet der Ole Robert står og skriker. Hun forstår hva som har skjedd, griper kniven, legger den over låret og bøyer den til en U. Kniven ble liggende på kjøkkenbenken i mange uker etterpå til skrekk og advarsel, og alle som så den ville gjerne vite hvem som hadde klart dette. Brødrene forklarte hvorfor og hvordan, mens de som hørte på, sa: ”UMULIG”, men jeg som kjente tante Erna, visste bedre – at tante Erna var sterk som en okse.

ALLE HJEM HADDE RISKVIST

Alle hjem med respekt for seg selv hadde riskvist for femti år siden. Hos oss hang den over brødboksen. Den ble aldri brukt, men det hang der til pynt og en slags advarsel. Jeg hørte jo om noen som hadde hørt om noen som hadde fått ris med riskvist, men det var sjelden. Dessuten – om vi hadde fått et rapp over rompa – så hadde ikke det gjort noe.

Jon Eddy, tremenningen min, synes ikke det gjorde noe å få ris.

En av de gangene han ville ha meg med på noe som vi ikke hadde lov til, sa han bare: "Jeg vet at vi ikke får lov, men vi får jo bare juling. Husarrest er mye verre.”

Jon Eddy var liten av vekst, og morfar sa bestandig at hver gang Jon Eddy vokser noen centimeter, slår moren hans ham ned igjen, så det er ikke noe rart at han ikke har blitt større. Uansett – han var en god kamerat og tante Erna var nok tøff, men hun var real og snill.

FON HADDE HESTER OG HØNER UTEN HODE

Fon hadde både hester og høner. Hønene hans løp rundt på tunet uten hoder, mens Fon sto ved hoggestabben med en blodig øks i hånden. Han grep tak i hodet til hønene, slengte dem rundt slik at hønehalsen tvinnet seg, skiftet grep og hogg av hodet med et eneste hogg. Så kastet han hønene fra seg og dermed løp de rundt uten hode, men med en rød tut der hodet hadde vært.

Hos Fon var det spennende å være. Jeg tror han var snill, men han kunne bli sint også. En gang mens han holdt på å kjøre inn høy, sto Jon Eddy og jeg på god avstand og ropte til ham med ertenavn. Han hyttet til oss med høygaffelen. Vi ble redde og løp hjem. Mor spurte om hvordan vi hadde hatt det og jeg med min dårlige samvittighet, svarte at vi hadde ertet Fon som hadde blitt sint. Mor likte ikke det hun hørte, så jeg fikk beskjed om å gå tilbake og be om unnskyldning. Jeg var redd, og ville ikke, men mor fikk overtalt meg.

Det tok jo bare fem minutter å løpe til Fon, men det føltes veldig langt. På veien passerte jeg huset til Jon Eddy. Jeg ropte på ham, men han hadde sikkert gjemt seg. Jeg kom til svingen bortenfor Jon Eddy og gikk ut på jordet der Fon satt på høyvogna klar til å kjøre inn høyet. Jeg ropte UNNSKYYYYLD, FON, og Fon snudde seg mot meg. Da steilet hesten. Det var Svarten som ikke var helt rolig av seg. Jeg ble enda reddere enn jeg var og løp hjem igjen. Dagen etter var jeg tilbake på jordet for det var gøy å være med på høyvogna. Jeg tror Fon hadde glemt alt sammen, for han sa bare HEI, og jeg fikk klatre opp i vogna.

Klara og Ella var døtrene til Fon. Ella var veldig pen og jobbet på Plenty, en gaveforretning i Tønsberg, mens Klara var hjemme og hjalp til på gården.

Når vi plukket poteter, var det servering i kjelleren. Vi kunne gå rett inn utenfra siden tunet skrånet ned fra huset mot jordene. I kjelleren var det murgulv og et langt bord med to lange benker langs bordet. Klara kom med maten som var varm og veldig god.

Vi fikk lov å ri på den ene hesten – ikke Svarten som var litt urolig. Vi satt på hesteryggen og holdt i manen slik at vi ikke skulle dette av, mens Fon gikk ved siden av.

SLEMME BARN BLE SENDT TIL BASTØ

Bastø var for oss unger et imaginært sted – et sted der bare slemme barn oppholdt seg. Hvis vi gjorde noe vi ikke fikk lov til, kunne vi bli sendt til Bastø. Derfor var det svært viktig å være snill.

Jon Eddy, tremenningen og kameraten min, var ikke redd for Bastø. Han var bare redd for husarrest. ”Tør du ikke, Terje”, sa han alltid, ”vi får jo bare juling”. Jeg kan ikke huske at jeg fikk juling eller husarrest, så enten var jeg snill eller bare bortskjemt.

Jeg visste hva husarrest var. Når Jon Eddy hadde husarrest, måtte han være på rommet sitt i annen etasje. Da hang han ut av vinduet, og ropte til meg som sto ute på veien. Jeg torde aldri gå ned i gården, for selv om jeg syntes at tante Erna alltid var snill, så var jeg ikke helt sikker når Jon Eddy hadde husarrest. Da var det mye bråk, spesielt hvis lillebroren hans, Ole Robert, også var på rommet som de delte.

Jeg tror både Jon Eddy og tante Erna foretrakk juling. ”Det gjør litt vondt med en gang”, sa Jon Eddy, ”men etter kort tid er det over”. ”Husarrest tar mye lenger tid”, sa han. Han var kvikk i hodet sitt, Jon Eddy.

Men tilbake til Bastø. I min fantasi var det et fælt sted. Jeg så for meg glefsende unger, akkurat som sinna bikkjer. De løp sikkert etter hverandre for å bite, og det var ikke noe godt; det visste jeg, for jeg ble en gang bitt av hesten til Fon.

PASS DERE FOR ”NØKKEN”!

Nedenfor gården til mormor og morfar gikk det en åpen bekk for femti år siden. Jeg kjørte fra Borgheim til Bergan over Volden for et par år siden, og da var bekken nesten gjenvokst, men den gangen var den som sagt mer åpen, og det rant mer vann i den enn det gjør i dag. Barn tiltrekkes av rennende vann, og det gjaldt selvfølgelig også meg, og mor og mormor ga bekken karakteren ”farlig”. Derfor oppsto dette vesenet som de fortalte het ”Nøkken”. ”Pass deg for bekken, for der bor nøkken”, lærte jeg, men da ble jo bekken enda mer spennende. Både Jon Eddy, tremenningen min, og jeg ville jo gjerne se denne ”Nøkken”. Resultatet var at vi ofte kom for nær vannet og ble våte. Dermed oppdaget selvfølgelig mor at vi hadde vært i bekken, og vi ble på nytt advart mot ”Nøkken”, og enda mer nysgjerrig ble vi.

Så en dag da Jon Eddy og jeg var der nede, så vi ham. Han var flat og hvit og lignet på en liten flyndre. Vi løp hjem og fortalte at vi hadde sett Nøkken. Vi ble spurt om hvordan han så ut, og vi beskrev den visuelle opplevelsen, mens vi opplevde det hele på nytt.

Hvordan denne lille flyndra hadde kommet ut i bekken, vet jeg ikke. Kanskje noen hadde kastet den der? Hva vet jeg? Men ”Nøkken” var og ble en liten død og hvit flyndre.

MIN ONKEL PAUL ”SPILLOPPMAKEREN”

Onkel Paul var den morsomme av mine onkler. Han fant alltid på mye rart og må ha vært god kunde hos ”Skøyer’n” som var en morobutikk i Tønsberg.

I et selskap hjemme for over femti år siden plasserte han en liten oppblåsbar blære under tallerkenen til sin svoger, onkel Arne. Denne styrte han via en tynn gummislange som i andre enden var utstyrt med en annen blære som han kunne presse sammen slik at luften passerer gjennom slangen og inn i blæren under onkel Arnes tallerken. Dermed kunne han få tallerkenen til å løfte på seg.

Som vanlig var i den tiden ble det etter middag servert det de kalte pjolter som var vann, brennevin og sukker, og onkel Arne ble som naturlig var, noe animert. Da begynte onkel Paul – ganske forsiktig – å pumpe. Onkel Arne så på tallerkenen, blunket litt og smilte litt tvungent til de andre rundt bordet. Onkel Paul ventet til han så at onkel Arne rynket øyebrynene sine, mens han så på tallerkenen sin. Da pumpet han igjen og tallerkenen løftet på seg – ganske lite. Onkel Arne ble blek, sa nei takk til mer pjolter og ba om rent vann i stedet. Jeg ser ansiktet hans for meg ennå. Han sitter blek, men fattet og niholder på tallerkenen slik at den ikke skal røre på seg mer.

Den dristigste spøken hans var en julaften da hele familien var samlet hos mormor og morfar. De hadde da startet utstyrsbutikken sin i Florsgate nummer en i Sandefjord og flyttet fra Nøtterøy til Sandefjord. Jeg husker at morfar satt i den dype stolen sin med vinduet bak seg, mens alle pratet og vi barnebarna lekte på gulvet. Onkel Paul hadde besøkt ”Skøyer’n” igjen og kjøpt noen små eksplosiver som han hadde klart å få plassert inne i en av morfars sigarer. Sigaren plasserte han på lokket av sigarkassen slik at morfar valgte denne først. Dette var etter middagen og morfar satt med en pjolter i den ene hånden og sigaren i den andre. Vi hørte alle eksplosjonen og så mot morfar. Han satt like rolig som han pleide. Sigaren hadde brukket og den ytterste delen hang ned nitti grader i forhold til resten. Morfar snudde seg, så på onkel Paul, og sa med sin islandsk-norske aksent og helt alvorlig: ”Dette var ingen god spøk, Paul”. Dermed la han fra seg sigaren, tok opp en ny og tente denne.

Hver gang når jeg forteller denne historien, får jeg spørsmålet: ”Hvordan kunne han vite at det var onkel Paul som hadde fikset sigaren?” Jeg svarer som jeg pleier: ”Slike ting var det bare onkel Paul som gjorde.”

GÅRDENS NAVN VAR SOLLI

Gårdens navn var Solli, og jeg har mange ganger stusset over dette navnet i og med at en høy ås stengte solen ute om ettermiddagen.

Morfar gikk i land få år etter at jeg ble født for å starte gårdsslakteri i uthuset, hvilket var populært for en matglad gutt. Jeg husker at jeg ofte ble sendt over tunet til slakteriet for å hente blodpudding og pølser, og da var det som regel noen svært gode smakebiter å hente.

I huset hos mormor og morfar var det fint å være. Mor, far og jeg bodde først i vinterhaven på sydsiden av huset og senere i leiligheten i annen etasje. Far var hos sine klienter hele uken fra mandag morgen til lørdag ettermiddag, mor jobbet hos Bakken på Bakkens Planteskole og mormor passet meg mens mor var på jobb. Jeg ble nok noe bortskjemt av mormor. På kjøkkenet fikk jeg fersk brødskalk med smør som jeg kunne duppe i kaffekoppen til mormor, mens vi satt og småpratet. Jeg tror at hun også syntes godt om disse pratestundene.

Familien på min mors side var veldig sammensveiset. I tillegg til mors søsken med barn hadde vi som nærmeste naboer tante Erna og onkel Kristian med mine tremenninger Jon Eddy og Ole Robert. Tante Erna var mors kusine. Mor hadde åtte søsken igjen etter at onkel Stefan døde som tjueåring lenge før jeg ble født. Disse søsknene var alle gift og hadde barn, så jeg hadde tolv fettere og kusiner i tillegg til mine nabotremenninger.

Historien fortsetter om en eller to dager.

UNGENE HADDE MANGE ETTERNAVN

Alle ungene gikk på Skjerve skole, og rektor på skolen fortalte mange år senere at han stusset på hvorfor barna hadde forskjellige etternavn. Morfar ville tydeligvis beholde islandsk tradisjon når det gjelder å gi barna navn. De førstefødte fikk etternavn etter morfars fornavn med et påfølgende ”dotter” eller ”son”, mens de senerefødte fikk hans og mormors etternavn. Navnene som ble brukt var derfor ”Svendsdotter”, ”Svendsen” og ”Paulsen”. Morfar het Svend Paulsen og mormor het Olufine Paulsen født Rastad.

Morfar var en alvorlig mann og krevde disiplin i sitt hus, og dette måtte vel til med så mange unger i huset. Når var det jo slik at han var mye ute til sjøs, så ungene fikk utfolde seg når han var borte.

De hadde relativt god plass siden mormor og morfar hadde kjøpt et gårdsbruk mens de var unge. Det var ikke noen storgård, men våningshuset var romslig etter den tidens målestokk, og mormor var en driftig dame og fikk mye ut av de arealene de hadde til rådighet.

Historien fortsetter om en dag eller to.

UNGGUTTEN FRA ISLAND KUNNE VERKEN LESE ELLER SKRIVE

Jeg har fortalt om mormors skuffelse da hun trodde at de skulle få en islandshest i huset, men som viste seg å være en ung gutt fra Island.

Det viste seg at unggutten verken kunne lese eller skrive. På Island hadde han og søsteren blitt satt bort til en prestegård for å arbeide for maten, og behandlingen av de to søsknene var visst ikke særlig bra. Gutten fant muligheten til å gjemme seg om bord på en båt som skulle til Norge, nærmere bestemt Tønsberg. Der gikk han i land og ble plukket opp av skomakeren som tok ham med seg hjem.

Mormor ble forelsket i denne unggutten, og etter en stund fant de ut at de ville gifte seg. Jeg vet ikke hva faren, Johan Rastad, sa om dette, men jeg kan tenke meg at han satte noen betingelser. Uansett – islenderen lærte det han måtte, ble etter hvert stuert med fine eksamenspapirer og gift med min mormor. Sammen fikk de ti barn, og den yngste ble min mor. Det ble sagt at morfar bare var hjemom etter hver hvalfangstsesong for å lage barn.

MIN MORMOR OG MORFAR

Min mormor var datter av en i Tønsberg velkjent hvalfanger ved navn Johan Olavesen Rastad og hans kone Amalie Rastad. Gjennom familien har jeg fått tilgang til flere intervjuer med ham i Tønsbergs Blad. Han var en hvalfanger av den gamle skolen.
Karrieren startet med hvalfangst i Nord-Norge i 1884 og sluttet i Antarktis i 1937. Etter intervjuene i Tønsbergs Blad å dømme var han helt til sin død overbevist om at tilgangen på hval var ubegrenset. Da han sluttet på hvalfangst startet han skomakerverksted der han jobbet til han var nitti år.

En dag kom denne hvalfangeren hjem til sin hustru og fortalte at han hadde truffet på en islender på bryggene i Tønsberg, og undret på om han kunne ta’n med hjem. Mormor sto ved siden av og hoppet mens hun utbrøt ja-ja. Hvalfangeren stusset vel litt på denne iveren, men han fikk aksept av hustruen, så utpå ettermiddagen kom han hjem med en unggutt på omtrent femten år. Mormor ble uhyre skuffet, fortalte hun senere, hun hadde trodd islenderen var en islandshest.

Historien fortsetter om noen dager.

MIN FAR HADDE OGSÅ EN FAR OG MOR

Farfar kom fra Trøndelag og traff min farmor i Trøndelagsforeningen i Oslo.

Farfar døde da jeg var to år. Han var visstnok en snill og god mann, sier mor. Øynene på bildene er i alle fall snille. Han var hovedbokholder i et oljeselskap og medlem av MilOrg under krigen. Han var nær ved å bli tatt av tyskerne på Karl Johan da han skulle møte en annen motstandsmann som han ikke kjente. Halvveis over gaten, og da de bare var ti meter fra hverandre, ble den andre arrestert. Fire år etter krigen ville ikke hjertet mer, og farmor mente at dette var tyskernes skyld. Dermed hadde tyske turister ingen ting i Norge å gjøre etter krigen, mente hun.

Det var sparsomt med mat i Oslo under krigen, men de hadde gris i uthuset og poteter i haven. Allikevel ble min far og hans søster sendt nordover til Tydalen i Trøndelag – til familien som hadde gårdsbruk – for å fetes opp. Mens de var der, ville far rømme til Sverige siden de var så nær grensen, men tante fikk stoppet ham.

HISTORIEN STARTER

Jeg ble født i Tønsberg, nærmere bestemt på Mødrehjemmet i byen. De aller fleste barn blir sett på som vakre av sine foreldre – i alle fall av sin mor. Da jeg ble født var jeg, etter det jeg har blitt fortalt, ikke vakker – selv sett med min egen mors øyne. Jeg var et av bevisene for at Darwin hadde rett når det gjelder utviklingsteorien sin – med lange mørke hår – ikke bare på hodet, men også i ansiktet. Hårene forsvant ganske raskt, sa mor, så jeg ble etter hvert seende ut som et vanlig menneske og ikke en apekatt.

Mor var Nøtterøy-jente og full av fart, spesielt på dansegulvet. Far kom fra Oslo og avtjente militærtjenesten på Nøtterøy. Bildene av ham som ung viser en litt macho ung mann med krøllete hår, kinnbarter og militær uniform. Jeg kan tenke meg hvordan dette paret matchet hverandre i denne tiden rett etter krigen.

De ble gift seks måneder før jeg ble født, så jeg var vel ikke direkte planlagt, men ble allikevel ønsket velkommen. Mor og far hadde et svært nært forhold, og dette forplantet seg videre til meg som vokste opp i et trygt og godt hjem. Da jeg var seks år fikk jeg også broren min, og dette forsterket familiesamholdet, og jeg ble svært glad i denne lillebroren min.

Historien fortsetter om en dag eller to.

Forord

Jeg har mange ganger tenkt at jeg skulle visst mye mer om min far, hvordan han levde, hva han tenkte o.s.v. Disse tankene har gjennom årene vandret videre til å bli ”hva har jeg lært av dette?” Et soleklart svar må jo være at jeg må sørge for at mine barn skal få vil vite mer om meg og min fortid og ikke minst mine tanker.

Dette er den eneste grunnen til at jeg har begynt å jobbe ned ordene på denne laptop’en jeg sitter ved nå. Tilbakemeldingen fra mine døtre har vært god, så da har jeg bestemt meg til å gå et skritt videre. Er dette leseverdig for andre?
Derfor har jeg valgt deg – ja, nettopp deg til å delta i denne ferden. Jeg er ikke ferdig, og du får kun ett eller to kapitler hver gang. Det er lov å kommentere, og jeg setter stor pris på konstruktive kommentarer.

På forhånd takk hvis du har lyst til å være med på ferden gjennom mitt liv.

En god hilsen fra Terje født i 1947