ELVA VAR POPULÆR

Nedenfor gården på Lensberg gikk Aulielva eller Auliævla som mange små kalte den. Dette var et yndet sted å leke. Om sommeren kunne vi skli ned elvebredden som var av glatt leire. Vannet var ikke akkurat rent, og det var heller ikke vi etter å ha lekt en stund.

En sommer lagde Odd en kano som besto av to plankesider som ble bøyd mot hverandre i hver ende og tversgående planker som fungerte som bunnen på kanoen. Odd var svært flink til å forme og tenke ut løsninger, men vi måtte sitte svært rolig hvis vi skulle unngå å velte med denne konstruksjonen.

Uansett – vi hadde mye moro med kanoen hans.

MINE IDRETTER

Det var i denne tiden jeg prøvde meg på mye av det meste. Far mente at det var viktigere at jeg prøvde mange forskjellige aktiviteter enn at jeg ble god i en enkel.

Derfor ble det poenghopping på ski i Frodekollen og poengskøyteløping på Stadion i Tønsberg samt 4H og turn og danseskolen.

Jeg var svært opptatt av jenter, så danseskolen passet meg bra. Det var nok mor som sørget for at jeg i flere år danset hos Gerd Bøe og Frida Strøms Danseskole i Tønsberg. Jeg hadde fast dansepartner og likte meg svært godt selv om jeg alltid måtte spørre henne om hvilken dans vi skulle danse.

KAMERATENE PÅ SEM

Mens vi bodde på Lensberg ble jeg kjent med dem som ble mine ungdomskamerater. Odd bodde nærmest, Håkon litt nærmere Semsbyen og Tore i Semsbyen. I tillegg var vi en del sammen med Svein Jacob, men han fikk kjæreste veldig tidlig og hadde en del å gjøre på gården hjemme - mer enn vi andre hadde.

Noen år før vi ble interessert i jenter, hadde vi store ambisjoner om å blir langrennsløpere. Vi trente høst og vinter i låven hos Svein Jacob uten at det kom snø, så vi la til slutt disse ambisjonene i skuffen og glemte dem.

OM 4H

4H var en aktivitet der nesten bare unger fra gårdsbrukene deltok. De fire H’ene står for hode, hjerte, helse og hender.

I det mest aktive året mitt, leide jeg jord der jeg dyrket purre. Jeg plantet, gjødslet og vannet etter alle kunstens regler. Førte log og regnskaper, og da høsten kom, tok jeg opp purren og jordslo dem i kjelleren under vognskjulet. Jeg bar sand i bøtter ned i kjelleren og la purrene i sanden uten at de kom nær hverandre. Da vi nærmet oss jul, tok jeg dem opp og far kjørte dem inn til Gartnerhallen. Siden det var så sent på året, var prisene meget gode. Jeg mener å huske at det var far som kom på ideen om å jordslå purren. Jeg fikk betalingen og betalte mine regninger. Overskuddet ble meget bra.

TURN VAR OBLIGATORISK

Mens vi bodde på Lensberg kunne vi velge mellom flere ungdomsaktiviteter. Turn var obligatorisk, og turnåret endte alltid med Det Østlandske Barneturnstevne i mai eller juni. Jeg husker at vi var i Sandefjord, Tønsberg og Holmestrand.

Det året vi skulle til Holmestrand, ble alle turnerne fraktet med tog som startet i Larvik der Larvik-turnerne kom på. Neste stopp var i Sandefjord der Sandefjord-turnene kom på, og slik fortsatte toget til Sem der vi kom på og til sist Tønsberg der Tønsberg-turnerne kom på.

På Holmestrand jernbanestasjon var det oppstilling og avmarsj til idrettsbanen på toppen av fjellet over byen. Veien opp til idrettsbanen var ganske lang, men det var dette vi hadde sett frem til hele vinteren og marsjen gikk som en lek mens vi sang ”Singelingeling her kommer vi, Sem IF det er vi og det vi, frem frem fremad med sang, kom og bli med alle mann”.

På idrettsbanen var det felles turnoppvisning, pyramider og oppvisning av de beste turnene. Deretter var det utdeling av ”Gullmerke med krans” til dem som hadde vært med på syv barneturnstevner. Jeg gikk i syvende klasse eller første real da jeg svært stolt mottok min Gull med krans.

OM KINO, KREMMERINSTINKT OG IDRETT

Kinolokalene på Seheim var som bygdelokaler flest. Helt foran var scenen, og der var lerretet spent opp. På gulvet nedenfor var det benkerader der vi satt. ”Bakern” og ”Hille” drev business. De hadde med seg Donald Duck og andre serieblader som de leide ut i pausen. Alle filmene kom i minst to ruller og når den ene rullen var sett, måtte den spoles tilbake, før vi kunne se den neste.

”Bakern” som het Erik Sæther og ”Hille” som het Harald Hille, hadde et utpreget kremmerinstinkt. Som voksen ble ”Bakern” storprodusent av brød og pizza og ”Hille” ble pølseselger på messer med egen pølsebuss. Han var også noen år til sjøs, og jeg traff ham igjen i Syd-Afrika, men det var før han ble pølseselger.

”Bakern” var veldig rask og god til å løpe seksti meter. Han ble så vidt jeg husker også kretsmester på skøyter. Jeg konkurrerte en gang med ham i et skolemesterskap selv om jeg var ett år eldre. Han vant med to tiendedels sekunder, men gymnastikklæreren sa at det var fordi han hadde piggsko. Det var da jeg ble plukket ut til å sparke fotball siden jeg var så rask, men denne karrieren ble avsluttet etter omtrent fem minutter. ”Maken til manglende fotballforståelse, har jeg ikke sett”, sa læreren.

PÅ ET GÅRDSBRUK MÅ DE FLESTE TA ANSVAR

På Lensberg som var et gårdsbruk av den gamle typen var det naturlig at de fleste tok sin del av arbeidet når de fikk beskjed om det. Gården var full av dyr – kuer, griser, hester og høner, så det var alltid noe å gjøre. På den annen side fikk vi boltre oss nesten som vi ville – på låven, i fjøset, i vognskjulet og grisehuset. Det siste var spesielt morsomt når en av purkene hadde fått unger som var veldig små og lå inntil mora og under den røde varmelampa.

Vi bodde i bryggerhuset som inneholdt en leilighet med kjøkken, stue som var delt i to og ett soverom der mor og far hadde dobbeltseng og min lillebror, Roar, og jeg hadde seng i to etasjer. Roar lå nederst siden han var den minste, mens jeg lå i overkøya.

Vår familie hadde ansvaret for fjøsstellet hver tredje søndag om sommeren og hver annen søndag om vinteren eller omvendt, og det var ikke alltid veldig morsomt å stå opp når far vekket meg klokken fem om morgenen om vinteren for å gå i fjøset. Jeg husker at vintrene var svært kalde, og når jeg kom ut og skulle gå ned til fjøset, knitret det når snøen ble presset sammen under støvlene mine.

Jeg har aldri likt kulde, så det var godt å komme inn til kuene. De rautet velkommen til oss, og far klargjorde melkemaskinene, mens jeg begynte å skyfle møkka ned i møkkarennene og derfra ned i hullet til gjødselkjeller’n. Deretter var det å strø med sagflis, og så kunne melkinga ta til.

Mens melkemaskinene pumpet melka ut av jurene, begynte vi foringa. Vi hentet silo som var ganske tungt å få opp i trillebåra og på toppen skulle kuene ha kraftfôr som hadde melkonsistens. Etter hvert som melkebøttene ble fulle, måtte melka siles gjennom et papirfilter før vi kunne helle den opp i melkespannene som senere på dagen ble hentet av melkebilen.

Og endelig etter et par tre timers jobb, forlot vi de tilfredse kuene og det varme fjøset, og gikk hjem til frokost. Jeg fikk en krone for denne jobben. Pengene sparte jeg som regel. En gang i blant gikk jeg på kino, for vi hadde kino på bygdelokalet på Sem. Der kostet en kinobillett syttifem øre, så lønnen for fjøsstellet var ganske god for en gutt på tolv tretten år.

I morgen forteller jeg om kremmerne på kino, kremmere og idrett.

DA LASTEBILEN DUNDRET INN I LÅVEVEGGEN

På et gårdsbruk blir vi ofte satt til voksne jobber tross lav alder. En dag fikk jeg beskjed om å flytte lastebilen som var halvstor, og siden jeg også var halvstor mente vel Johan at vi passet til hverandre. Når jeg satt bak rattet på lastebilen så jeg rett inn i dashbordet mellom eikene på rattet, så for å kunne se gjennom frontruta måtte jeg stå på gulvet.

Har du noen gang prøvd å kjøre lastebil uten å sitte på setet?

Jeg holdt meg fast i rattet for å kunne se ut, og da kunne jeg samtidig nå fram til pedalene, men armene ble raskt slitne og dermed gikk det galt. Låveveggen fikk svi, og Johan måtte skifte flere bordinger i låveveggen.

DA ROAR HOLDT PÅ BLI TRAMPET NED AV KUENE

På Lensberg hos Johan og Gunhild fikk vi mye ansvar. Blant annet fikk vi en høst ansvaret for å føre kuene fra sommerfjøset og til fjøset på gården. Jeg er ikke helt sikker på at vi var dette ansvaret helt bevisst.

Mor forteller at hun en høstdag hørte kuene kom trampende – uvanlig fort. Hun gikk ut på tunet og så en liten krabat komme løpende med tunga hengende ut av munnen som et slips. Beina gikk som trommestikker og rett bak ham kom en flokk kuer løpende. Bak kuene kom en kamerat og jeg og jaget på kuene. Mor forteller at hun ble skrekkslagen av dette synet.

Roar nådde frem til tunet der han kunne kaste seg til side, mens kuene dundret forbi.
Jeg kan ikke huske dette, og heller ikke at jeg fikk gjennomgå etterpå, men kanskje det er slik at vi blokkerer ut opplevelser som vi opplever som vanskelig å tenke på.

MIN LILLEBROR KJØRER TRILLEBÅR

Før vi flyttet fra Nøtterøy fikk jeg en bror som ble døpt Roar. Jeg var seks år da han ble født. Det var stas å få en bror - de fleste hadde jo det – en eller flere brødre. Da vi kom til Brendsrød var han ett år og etter hvert ble han en aktiv krabat - mye mer aktiv enn meg. Tidlig mente han at det som den gangen het Sørlandske Hovedvei var hans lekeplass.

En dag hørte mor gjentagne tutelyder fra veien som lå nedenfor huset. Hun gikk til vinduet for å se hva som forårsaket tutingen, og der fikk hun se en liten pjokk på et par år som gikk midt i veien med sin lille leketrillebår. Bak ham kom en trailer sakte sigende med høye tutelyder uten at den lille pjokken ble særlig affisert av den.

Mor fikk fart på seg, løp ned bakken, grep tak i pjokken og hilste til sjåføren. Sjåføren var nok av den godmodige sorten og sa at dette ikke var noe å ta på vei for, siden pjokken følte at han mestret situasjonen. ”Det er mye verre”, sa sjåføren, ”når ungene flyr hit og dit som vettskremte høns”.

VI FLYTTER TIL ELLEFSEN SOM TOK INNERSVINGEN PÅ RYKTEMAKEREN

I 1954 fortalte mor og far at vi skulle flytte.

Mormor og morfar hadde startet utstyrsforretning i Sandefjord. Fra før hadde onkel Arne og tante Lorry en tilsvarende forretning i Tønsberg samtidig som onkel Arne var selger for en grossist i samme bransje, og tante Lillian og onkel Bjarne hadde utstyrsforretning i Holmestrand, så selv om mormor og morfar ikke hadde erfaring med denne typen forretning fra før, hadde de flere veiledere. I tillegg hadde de greit med penger, så butikklokaler ble anskaffet og hus i Sandefjord kjøpt.

Onkel Arne og tante Edit hadde kjøpt gården på Nøtterøy for å starte med billakkering og ville ha hele huset, så vi måtte flytte. Vi fikk leie leilighet i annen etasje hos Ellefsen på Brendsrød i Sem nær grensen til Stokke.

Ellefsen var hvalfanger og fru Ellefsen var hjemmeværende. Han var høy og mager, mens hun var mindre og mer voluminøs. De hadde to døtre og en sønn. Jeg var litt småforelsket i May Liss, den yngste datteren, selv om hun var eldre enn mine åtte år.

Når Ellefsen kom hjem etter endt hvalfangstsesong hadde han med bananstokker og godteri, og jeg fikk smake av denne fantastiske smaksrikdommen.

I nabolaget hadde vi en dame som var en mester i å sladre om ting og tang. Få dager etter at Ellefsen hadde kommet hjem, kom hun forbi, og fortalte ham: ”Du skulle vite hva folk sier om deg når du er ute på feltet, Ellefsen?” Ellefsen spør ikke om hva folk sa, men svarte damen: ”Takk for informasjonen, fru Eriksen, det er godt å vite at folk ikke har glemt meg helt. Det hadde vært ille om ingen hadde snakket om meg. Da hadde jeg vært lei meg.”

Jeg husker ikke hvem som fortalte meg om denne samtalen, men jeg husker at jeg tenkte at Ellefsen var en smart mann.