Før vi flyttet fra Nøtterøy fikk jeg en bror som ble døpt Roar. Jeg var seks år da han ble født. Det var stas å få en bror - de fleste hadde jo det – en eller flere brødre. Da vi kom til Brendsrød var han ett år og etter hvert ble han en aktiv krabat - mye mer aktiv enn meg. Tidlig mente han at det som den gangen het Sørlandske Hovedvei var hans lekeplass.
En dag hørte mor gjentagne tutelyder fra veien som lå nedenfor huset. Hun gikk til vinduet for å se hva som forårsaket tutingen, og der fikk hun se en liten pjokk på et par år som gikk midt i veien med sin lille leketrillebår. Bak ham kom en trailer sakte sigende med høye tutelyder uten at den lille pjokken ble særlig affisert av den.
Mor fikk fart på seg, løp ned bakken, grep tak i pjokken og hilste til sjåføren. Sjåføren var nok av den godmodige sorten og sa at dette ikke var noe å ta på vei for, siden pjokken følte at han mestret situasjonen. ”Det er mye verre”, sa sjåføren, ”når ungene flyr hit og dit som vettskremte høns”.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar