VI FLYTTER TIL ELLEFSEN SOM TOK INNERSVINGEN PÅ RYKTEMAKEREN

I 1954 fortalte mor og far at vi skulle flytte.

Mormor og morfar hadde startet utstyrsforretning i Sandefjord. Fra før hadde onkel Arne og tante Lorry en tilsvarende forretning i Tønsberg samtidig som onkel Arne var selger for en grossist i samme bransje, og tante Lillian og onkel Bjarne hadde utstyrsforretning i Holmestrand, så selv om mormor og morfar ikke hadde erfaring med denne typen forretning fra før, hadde de flere veiledere. I tillegg hadde de greit med penger, så butikklokaler ble anskaffet og hus i Sandefjord kjøpt.

Onkel Arne og tante Edit hadde kjøpt gården på Nøtterøy for å starte med billakkering og ville ha hele huset, så vi måtte flytte. Vi fikk leie leilighet i annen etasje hos Ellefsen på Brendsrød i Sem nær grensen til Stokke.

Ellefsen var hvalfanger og fru Ellefsen var hjemmeværende. Han var høy og mager, mens hun var mindre og mer voluminøs. De hadde to døtre og en sønn. Jeg var litt småforelsket i May Liss, den yngste datteren, selv om hun var eldre enn mine åtte år.

Når Ellefsen kom hjem etter endt hvalfangstsesong hadde han med bananstokker og godteri, og jeg fikk smake av denne fantastiske smaksrikdommen.

I nabolaget hadde vi en dame som var en mester i å sladre om ting og tang. Få dager etter at Ellefsen hadde kommet hjem, kom hun forbi, og fortalte ham: ”Du skulle vite hva folk sier om deg når du er ute på feltet, Ellefsen?” Ellefsen spør ikke om hva folk sa, men svarte damen: ”Takk for informasjonen, fru Eriksen, det er godt å vite at folk ikke har glemt meg helt. Det hadde vært ille om ingen hadde snakket om meg. Da hadde jeg vært lei meg.”

Jeg husker ikke hvem som fortalte meg om denne samtalen, men jeg husker at jeg tenkte at Ellefsen var en smart mann.