Farfar døde da jeg var to år. Han var visstnok en snill og god mann, sier mor. Øynene på bildene er i alle fall snille. Han var hovedbokholder i et oljeselskap og medlem av MilOrg under krigen. Han var nær ved å bli tatt av tyskerne på Karl Johan da han skulle møte en annen motstandsmann som han ikke kjente. Halvveis over gaten, og da de bare var ti meter fra hverandre, ble den andre arrestert. Fire år etter krigen ville ikke hjertet mer, og farmor mente at dette var tyskernes skyld. Dermed hadde tyske turister ingen ting i Norge å gjøre etter krigen, mente hun.
Det var sparsomt med mat i Oslo under krigen, men de hadde gris i uthuset og poteter i haven. Allikevel ble min far og hans søster sendt nordover til Tydalen i Trøndelag – til familien som hadde gårdsbruk – for å fetes opp. Mens de var der, ville far rømme til Sverige siden de var så nær grensen, men tante fikk stoppet ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar