ULVETANGEN VAR VERDENS FLOTTESTE STRAND

Somrene var alltid solrike da jeg var liten, og vi syklet til Ulvetangen – det vil si mor syklet og jeg satt på. Hjemmefra måtte vi forbi Finn i Volden som var nærbutikken. Han hadde Donald Duck og kandissukker. Jon Eddy fikk ofte penger til bruspulver, men far likte ikke at jeg spiste søtt, så jeg fikk kandissukker som var mer naturlig, mente far.

Veien fra Finn i Volden var oppover og nedover og forbi Betania som lå i en sving. Der gikk vi på søndagsskolen. Jeg husker ikke så mye derfra, men premien var rød stjerne og noen ganger gullstjerne i en liten bok som vi ble utstyrt med av søndagsskolelæreren. Det vi lærte på søndagsskolen fikk liksom ikke skikkelig feste hos meg. Særlig hvem som var viktigst – Gud eller Jesus.

Fra Betania gikk veien litt nedover og så oppover mot Bergankrysset. Det var hovedveien utover mot Torød der tante Ella og onkel Helge bodde. Sissel Gro som var min kusine bodde også der. Hun var like gammel som meg og veldig pen. Hun danset ballett og kunne svømme før hun var fem år gammel. Jeg lærte ikke denne kunsten før jeg gikk på svømmekurs på Ramberg. Jeg var litt forelsket i Sissel, men da jeg fortalte dette til Jon Eddy, sa han at dette ikke gikk an, fordi hun var kusinen min. ”Da blir ungene dine litt rare”, sa Jon Eddy. Han visste sånt, fordi han var ett år eldre enn meg, og visdom kommer med årene, fortalte han.

Fra Bergankrysset gikk veien nedover mot vannet og Ulvetangen som var verdens flotteste strand. Der fikk vi mat og saft, og måtte vente en time før vi kunne bade. Det var ikke bra å bade sånn like etter at vi hadde spist, sa de voksne.

Etter en stund begynte det alltid å regne slik at vi måtte gjemme oss under noen trær for å ikke bli våte, men så kom solen igjen. Noen ganger lynte og tordnet det, mens andre ganger regnet det mens det fortsatt var sol. Det gjorde ikke noe, sa Jon Eddy, for av solregn blir vi ikke våte. Dette forsto jeg ikke, for jeg ble våt allikevel.

I morgen forteller jeg om da jeg lært å svømme.