GRASIØS SOM EI KU

Vi gikk på ski på jordet nedenfor huset. Derfra skrånet jordet ned mot bekken som frøs til om vinteren, og da behøvde ingen å være redde for at vi skulle havne i vannet.

Jeg var som jeg tidligere har fortalt, ganske rund, og mor sa ofte at jeg var grasiøs som ei ku. Jeg syntes ikke kuer var så grasiøse, så jeg skjønte ikke hva hun mente med det komplimentet. Dessuten likte jeg kuene. De var varme og med myk pels, så de var gode å lene seg til når det var kaldt ute.

På den tiden var snøen alltid tørr, og det var mye snø da jeg var liten. Når jeg falt var det ganske vanskelig å få stablet seg på beina igjen. Stavene bare gikk rett gjennom snøen og helt ned til bakken under, og det var helt umulig å bruke armene, for de var ikke lange nok. Da bare druknet hodet og overkroppen i snøen slik at hodet forsvant ned i snøen, mens beina med skiene på, sparket rundt i løse lufta.

En slik dag da jeg strevde som verst med å komme meg opp etter å ha falt, begynte jeg å gråte i min oppgitthet – helt til mor kom i vinduet og ropte til meg at jeg måtte holde opp med skrikingen.

Mormor hadde stor omtanke for oss ungene, så hun kom i et annet vindu og ropte til mor at hun skulle slutte å kjefte på meg. Morfar som var en rolig mann, ble forstyrret av denne ropingen, så han kom i et tredje vindu og ropte til mormor at hun skulle slutte å blande seg opp i oppdragelsen av meg. Da sluttet jeg å gråte, for det var jo mye mer interessant å følge med på det de tre voksne holdt på med, enn å streve med å komme opp av snøen.

Ja, det var liv i huset på Solli.

I morgen vil jeg fortelle om Ulvetangen som var verdens flotteste strand.