Bastø var for oss unger et imaginært sted – et sted der bare slemme barn oppholdt seg. Hvis vi gjorde noe vi ikke fikk lov til, kunne vi bli sendt til Bastø. Derfor var det svært viktig å være snill.
Jon Eddy, tremenningen og kameraten min, var ikke redd for Bastø. Han var bare redd for husarrest. ”Tør du ikke, Terje”, sa han alltid, ”vi får jo bare juling”. Jeg kan ikke huske at jeg fikk juling eller husarrest, så enten var jeg snill eller bare bortskjemt.
Jeg visste hva husarrest var. Når Jon Eddy hadde husarrest, måtte han være på rommet sitt i annen etasje. Da hang han ut av vinduet, og ropte til meg som sto ute på veien. Jeg torde aldri gå ned i gården, for selv om jeg syntes at tante Erna alltid var snill, så var jeg ikke helt sikker når Jon Eddy hadde husarrest. Da var det mye bråk, spesielt hvis lillebroren hans, Ole Robert, også var på rommet som de delte.
Jeg tror både Jon Eddy og tante Erna foretrakk juling. ”Det gjør litt vondt med en gang”, sa Jon Eddy, ”men etter kort tid er det over”. ”Husarrest tar mye lenger tid”, sa han. Han var kvikk i hodet sitt, Jon Eddy.
Men tilbake til Bastø. I min fantasi var det et fælt sted. Jeg så for meg glefsende unger, akkurat som sinna bikkjer. De løp sikkert etter hverandre for å bite, og det var ikke noe godt; det visste jeg, for jeg ble en gang bitt av hesten til Fon.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar