MIN ONKEL PAUL ”SPILLOPPMAKEREN”

Onkel Paul var den morsomme av mine onkler. Han fant alltid på mye rart og må ha vært god kunde hos ”Skøyer’n” som var en morobutikk i Tønsberg.

I et selskap hjemme for over femti år siden plasserte han en liten oppblåsbar blære under tallerkenen til sin svoger, onkel Arne. Denne styrte han via en tynn gummislange som i andre enden var utstyrt med en annen blære som han kunne presse sammen slik at luften passerer gjennom slangen og inn i blæren under onkel Arnes tallerken. Dermed kunne han få tallerkenen til å løfte på seg.

Som vanlig var i den tiden ble det etter middag servert det de kalte pjolter som var vann, brennevin og sukker, og onkel Arne ble som naturlig var, noe animert. Da begynte onkel Paul – ganske forsiktig – å pumpe. Onkel Arne så på tallerkenen, blunket litt og smilte litt tvungent til de andre rundt bordet. Onkel Paul ventet til han så at onkel Arne rynket øyebrynene sine, mens han så på tallerkenen sin. Da pumpet han igjen og tallerkenen løftet på seg – ganske lite. Onkel Arne ble blek, sa nei takk til mer pjolter og ba om rent vann i stedet. Jeg ser ansiktet hans for meg ennå. Han sitter blek, men fattet og niholder på tallerkenen slik at den ikke skal røre på seg mer.

Den dristigste spøken hans var en julaften da hele familien var samlet hos mormor og morfar. De hadde da startet utstyrsbutikken sin i Florsgate nummer en i Sandefjord og flyttet fra Nøtterøy til Sandefjord. Jeg husker at morfar satt i den dype stolen sin med vinduet bak seg, mens alle pratet og vi barnebarna lekte på gulvet. Onkel Paul hadde besøkt ”Skøyer’n” igjen og kjøpt noen små eksplosiver som han hadde klart å få plassert inne i en av morfars sigarer. Sigaren plasserte han på lokket av sigarkassen slik at morfar valgte denne først. Dette var etter middagen og morfar satt med en pjolter i den ene hånden og sigaren i den andre. Vi hørte alle eksplosjonen og så mot morfar. Han satt like rolig som han pleide. Sigaren hadde brukket og den ytterste delen hang ned nitti grader i forhold til resten. Morfar snudde seg, så på onkel Paul, og sa med sin islandsk-norske aksent og helt alvorlig: ”Dette var ingen god spøk, Paul”. Dermed la han fra seg sigaren, tok opp en ny og tente denne.

Hver gang når jeg forteller denne historien, får jeg spørsmålet: ”Hvordan kunne han vite at det var onkel Paul som hadde fikset sigaren?” Jeg svarer som jeg pleier: ”Slike ting var det bare onkel Paul som gjorde.”