JEG FIKK NY RØD SYKKEL

Jeg fikk sykkel og lærte å sykle i femårsalderen. Den var rød og akkurat passe til en gutt på min størrelse. Med dette fremkomstmiddelet kunne jeg forflytte meg mye raskere tidligere, og det betydde at min bevegelsesradius utvidet seg ganske kraftig.

En dag syklet jeg helt opp til mors eldste søster, tante Svanhild, som sammen med onkel Hans hadde et gårdsbruk på Semstoppen. De hadde to barn, Tor og Venke. Jeg husker ikke så mye av onkel Hans siden han døde så tidlig, men tante Svanhild husker jeg svært godt. Fetter Tor var og er et par år eldre enn meg, og de sa at han var veldig bortskjemt. Jeg husker at han tok bussen inn til Tønsberg hver onsdag for å se på Filmavisen på Tønsberg Kino i Møllergata. Han var ”stor”, han Tor, men ikke så stor som min fetter Jarle som var min yndlingsfetter. Tors søster het Venke og var mye eldre enn Tor, mye eldre. Hun var nesten jevnaldrende med min mor. Venke og mor var litt venninner.

Mor var den yngste av ti søsken og tante Svanhild var den eldste, så det var ikke så rart at Venke og mor var nesten jevnaldrende. Venke ble etter hvert gift med sin Leif som hadde vokst opp i barnehjem og var flaggkvartermester i Den Kongelige Norske Marine. Det var da jeg ble fascinert av Marinen og Sjømilitære Korps i Horten der jeg flere år senere søkte om opptak, men ble forkastet fordi jeg var fargesvak. Nå er nesten hele Semstoppen presentert, men ikke veien dit opp.

Jeg må ha syklet opp til Semstoppen mange ganger siden både veien og husene langs veien sitter som klistret på netthinnen min. Fra Solli, der jeg bodde, syklet jeg ned til Nikolaisen der vår vei møtte veien mellom Borgheim og Bergan. Nikolaisens var et gammelt ektepar som hadde en liten gård – det er alt jeg husker om dem.
Jeg så meg godt for før jeg krysset veien. Det var viktig å se seg for, for det hendte jo at det kom en bil eller buss. En gang i mellom kom fiskebilen, smørbilen eller brødbilen og jeg husker også at det sto parkert en rødrussbil langs veien.
Onkel Helge kjørte bussen. Han var ansatt i rutebilselskapet Øybuss og var gift med tante Ella som var en av mors søstre. De bodde på Torød sammen med mine kusiner Sissel Gro og Rita. Sissel Gro var jevngammel med meg og er det fortsatt. Jeg husker at Sissel var den peneste jenta jeg visste om, og siden vi bodde på gården hos mormor og morfar, var vi mye sammen.

Etter at jeg hadde sett meg godt for og krysset veien, kunne jeg nå sykle på høyre side opp til svingen i bunnen av Semsbakken. Når jeg løftet hodet og så opp på bakketoppen, så jeg våningshuset til tante Svanhild og onkel Hans. Semsbakken var veldig bratt, så bratt at jeg måtte gå av sykkelen midt i bakken og bruke beina. Nesten helt oppe, kunne jeg gå på sykkelen igjen og trå noen få omdreininger med pedalene før jeg kunne krysse veien og svinge inn på gårdstunet.

Det var to dører inn i huset. Den ene gikk til en gang der jeg kunne velge om jeg ville gå opp i annen etasje der det bodde en hyggelig dame eller rett inn i den innerste stua. Den andre døra var plassert på hushjørnet og førte til en liten gang og derfra inn til det store kjøkkenet der tante Svanhild styrte husholdningen.

Jeg drømte mye, og i min drømmeverden så jeg for meg at det ville være fantastisk å sette utfor Semsbakken med sykkelen, svinge fra side til side, se opp i luften og synge la-la-la – alt på en gang. Dette eksperimentet måtte forsøkes, mente jeg.

Jeg vet det gikk bra i begynnelsen; det kan jo hende jeg jukset litt, men jeg hadde lært hjemme at juks var noe fanteri, så det måtte jo opphøre. Nesten nede i svingen i bunnen av Semsbakken gikk det galt. Jeg tror jeg trillet sykkelen hjem til mormor, siden mor var på jobb. Jeg fikk plaster på arm og ben, og dermed var alt ok, trodde alle.

Noen dager senere oppdaget mor at noe var galt med den ene armen. Hun forteller at når hun så på meg rett forfra, holdt jeg venstre armen slik at hun så tommelfingeren, mens jeg holdt den høyre armen slik at hun så håndbaken. Dermed ble det legesjekk og legen konstaterte at armen var brukket og hadde grodd galt igjen.

På et lite rom på sykehuset i Tønsberg fikk jeg en stor oransje nese som ble lagt over nesen og munnen min. Det neste jeg husker er at jeg fikk en flott gips på armen. Ingen av dem jeg lekte med hadde eller hadde hatt gips, så dette var stor stas.

Neste gang får du høre om slossing.