Jeg gikk på svømmekurs for å lære denne kunsten. Far kunne crawle, og mente at svømming var viktig. Mor kunne ikke crawle, men hun mente også at det var viktig å kunne svømme hun også. Vi bodde den gangen på Sem like ved Brendsrødtoppen i annen etasje hos Ellefsen, og svømmekurset var på Ramberg på Nøtterøy, så jeg måtte sykle seks kilometer inn til Tønsberg, deretter Kaldnesfergen over til Kaldnes på Nøtterøy og derfra ut til Ramberg for å gå på svømmekurs.
Svømmelæreren var en tøffing. Uansett om vannet var kaldt eller det regnet og blåste – like fullt sto han til knes i vann og presset oss til å lære kunsten.
Siste kursdagen skulle alle svømme. ”Vær så god”, sa svømmelæreren. Han sto på det laveste trinnet på stupetårnet og festet et belte rundt hver og en av oss og dyttet oss ut i vannet der det var for dypt til å kunne stå. Jeg visste at jeg ikke kunne svømme, så når han tok på meg beltet, fortalte jeg det til ham. ”For noe tull”, sa han. ”Det er klart du kan svømme”, og så dyttet han. Det viste seg at jeg hadde tatt feil. Jeg kunne svømme og ble veldig glad.
I morgen forteller jeg om Lindholmen – et øyparadis.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar